Den norske vårgytende silda frakter hvert år enorme mengder fett fra Norskehavet inn til norskekysten, og avslutter med å legge igjen mer enn 1 million tonn fettholdig egg og melke på havbunnen. Dette er vårens, uten tvil, feiteste eventyr.

Silda setter opp et helt fett-kretsløp som begynner ute i Norskehavet, mellom Norge og Island, hvor den norske vårgytende sildestammen oppholder seg i perioden fra april til august for å gjøre seg feit. Deretter svømmer silda til overvintringsområdene i Nord-Norge, hvor den oppholder seg omtrent fra september til januar. I februar-mars svømmer silda sørover for å gyte, og i mars-april setter silda kursen utover i havet igjen for å fullføre sirkelen.

Havforskere i Bergen har beregnet at en gjennomsnittlig norsk sildebestand spiser cirka 38 millioner tonn mat mens den oppholder seg ute i Norskehavet. Det er nok til å dekke energibehovet hos innbyggerne i en by som London i seks år, så kanskje vi bør tenke oss om to ganger før vi begynner å tukle med livet i havet.

Fett fra Ålesund til Oslo
Om lag 60 prosent av sildematen i Norskehavet består av det lille krepsdyret rauåte, mens resten er krill og fiskelarver og slikt. Forskerne har regnet på hvor mye fett silda legger i seg under etegildet i Norskesjøen, tatt i betraktning at rauåte-kroppen også består av rundt 80-90 prosent vann samt proteiner og karbohydrater. Beregningene viesr at silda legger i seg cirka 1,5 millioner tonn rent rauåte-fett hvert år. Dette er så mye fett at det ville fylle en hel konvoi med 30.000 breddfulle vogntog som står støtfanger ved støtfanger langs hele veien fra Oslo til Ålesund, ifølge Øystein Varpe ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen (UiB).

Sunt fett fra Ålesund til Åndalsnes
Professor Otto Grahl-Nilsen ved Kjemisk institutt ved UiB har undersøkt hvor mye av dette sildefettet som utgjøres av omega 3-fettsyrer. Svaret er at omega 3-andelen er stor nok til å fylle den delen av lastebilkonvoien som strekker seg fra Ålesund og et stykke forbi Åndalsnes.

Dette er en kortversjon av en artikkel i Forskning.no i 2007. Ikke bry dere om at artikkelen har en annens byline – det var jeg som skrev den. Men på den tiden hadde Forskning.no en automatikk som gikk ut på at vedkommende som publiserte artikkelen også fikk byline på den.

Ei sild, og ei til: Det blir fort mye fett av det.