Halebiting hos griser har til nå vært et mysterium: Ingen vet hva som utløser den unormale adferden, og ingen vet hvordan man kan få en halebiter til å slutte med uvanen. Nå er forskere ved Norges veterinærhøgskole på sporet av en genetisk forklaring, som går ut på at halebiterne har unormale stressreaksjoner.

– Halebiting hos griser er et mindre problem i Norge enn i mange andre deler av verden, men også her er det slik at mange dyr får halen skadet eller bitt av. Dette er naturligvis smertefullt for dyret, i tillegg til at grisebøndene hvert år må avlive mange dyr på grunn av infeksjoner, forteller professor Adroaldo J. Zanella. Han er professor i dyrevelferd ved Norges veterinærhøgskole (NVH) og Universitetet for miljø- og biovitenskap og leder et forskningsmiljø som har gjort seg internasjonalt bemerket.

Forskerne har hatt store problemer med å studere halebiting, blant annet fordi fenomenet er uforutsigbart. En finsk undersøkelse viser at 11 prosent av grisene blir bitt i halen. Det finnes ikke nøyaktig statistikk fra Norge, men oppgaver fra slakteriene tyder på at skadefrekvensen i Norge er ca halvparten så stor som i Finland.

– Ingen har vært i stand til å utløse halebiting i en binge. Utbruddene begynner gjerne med at én gris biter de andre i halen, og dermed begynner også flere andre griser å bite. Halebiting kan oppstå nærmest over natten i en binge, mens nabobingen forblir helt normal, forteller Zanella.

Allierte seg med grisebønder
Forskerne ved NVH allierte seg med flere grisebønder innen rimelig avstand fra Oslo, for å bli i stand til å studere halebitingen nærmere. Bøndene hadde purker som enten var krysninger av landsvin og yorkshiresvin (LY), eller krysninger av LY-purker og en råne krysset av landsvin og duroc-svin. Begge deler er vanlige svinetyper i Norge.

Siden det er umulig å forutsi utbrudd av halebiting, gikk grisebøndene med på å ringe veterinærene når det oppstod en ”epidemi”. – Det er aldri slik at alle grisene i en binge blir halebitere. De fordeler seg isteden i tre grupper: Aggressive halebitere, passive ofre, og kontrollgriser som verken biter eller blir bitt, forteller NVH-forskeren Manja Zupan.

– Vi sørget deretter for at et utvalg av både halebitere, ofre og kontrollgriser først ble isolert hos bonden, og deretter ble de transportert inn til NVHs svinefjøs på Adamstuen i Oslo, forteller Zupan. Det ble tatt spyttprøver av grisene før, under og etter transporten, og spyttprøvene ble analysert for innholdet av ”stresshormonet” kortisol. Kortisol produseres i bynyrebarken og har en rekke fysiologiske effekter i reguleringen av både stoffskiftet, immunsystemet, hjertefunksjonen og kroppstilveksten. I tillegg ble det samlet inn 294 hårprøver som ble DNA-analysert.

Hva viste spyttprøvene?
Det viste seg blant annet at krysningene av landsvin og yorkshiresvin hadde generelt høyere kortisolnivåer enn den andre krysningen vi studerte. – Vi konstaterte at de halebitende grisene hadde gjennomsnittlig lavere kortisol-nivåer enn de andre, og de har altså en svakere stressrespons. Men det som overrasket oss, var at kortisolnivåene hos halebiterne var høyere før de ble isolert. Det tyder på at samvær med andre griser er mer stressende for disse grisene enn for normale griser, forklarer Zupan.

– Isolert sett skulle man tro at griser med lave nivåer av stresshormoner er mindre stressede og blir mindre aggressive, men forklaringen er en annen, tilføyer professor Zanella. Kortisolnivået skal helst være høyt om morgenen og lavere om ettermiddagen. Hvis kortisolnivået isteden er jevnt lavt tyder det på at grisen er inne i en slags depresjon. Det samme gjelder forresten for mennesker, tilføyer Zanella.

Halebiting er genetisk
Manja Zupan tolker DNA-analysene og de øvrige resultatene slik at halebitingen har et genetisk grunnlag. De grisene som blir halebitere har antakelig et gen som disponerer dem for unormale stressreaksjoner, og genet kan bli aktivert av miljøpåvirkninger. – I dag er vi veldig flinke til å vurdere dyrevelferd ved å måle skader og lesjoner og vekstrater og slikt, men dette forsøket bekrefter at vi også bør passe på dyrenes mentale helse. Hvis bonden har sauer eller griser med et gen som disponerer for angst eller stress, risikerer vi å dømme dyret til et ulykkelig liv selv om de materielle forholdene i fjøset eller bingen er helt i orden, antyder Zanella.

Forskerteamet bestod også av postdoktorstipendiaten Andrew Janczak, som arbeidet med prosjektplanlegging og innsamling av prøver. Veterinæren Carlos Ventura koordinerte innsamlingen av hårprøver som skulle DNA-analyseres, og veterinærstudenten Hanne Lind Johansen rekrutterte bøndene som skulle delta i prosjektet.


Bildetekst: Professor Adroaldo Zanella hilser på sunne og ustressede griser ved UMB.

Underartikkel:
GRISEN – MENNESKETS LIKESTE VENN

– Stress hos griser kan hjelpe oss til å forstå stress hos mennesker, sier Adroaldo Zanella.

Professor Adroaldo Zanella har tidligere ledet forskningsprosjekter som undersøkte blant annet stressresponser hos gravide kvinner i USA, og hos jamaicanske barn som hadde opplevd store traumer. Det finnes imidlertid klare etiske begrensninger for hva slags forskning man kan gjøre på mennesker, og Zanella er derfor opptatt av å bruke dyr som modeller for menneskene. Det har vært gjort mange stressforsøk med blant annet rotter og mus, men Zanella mener isteden at grisen er den suverent beste modellen.

– Grisen og mennesket likner hverandre både anatomisk og genetisk, og vi reagerer ganske likt på stress og andre følelsesmessige belastninger. Primatene likner riktignok menneskene enda mer, men også der støter vi på etiske problemstillinger som ikke er aktuelle når det gjelder grisen, mener han.

To unge kvinnelige forskere fra Zanellas forskergruppe ved NVH vakte stor interesse da 90 av verdens ledende stressforskere møttes til kongress i den tyske byen Leiden i august i år. Manja Zupan la frem nye funn om stress hos griser, mens Marjorie Coulon la frem resultater som viser at ”bryske” bønder risikerer å skremme gravide søyer på en slik måte at lammene blir mer engstelige.