Blog Image

Forskningsbloggen

Om bloggen:

Nyheter og reportasjer fra norsk forskning.

Det er et mirakel at vi forstår hverandre

Nytt om forskning 2010 Posted on Thu, April 07, 2011 22:30:07

– Det er et ufattelig mirakel at vi forstår hverandre så godt som vi gjør! sier språk-forskeren Cathrine Fabricius-Hansen. De fleste av oss bruker språket med den største selvfølgelighet, men et nærmere ettersyn viser at det er svært innviklede ting som foregår.

Tekst: Bjarne Røsjø

Professor Fabricius-Hansen griper pennen og tegner tre delvis overlappende sirkler på et ark, for å illustrere det som egentlig skjer når to mennesker kommuniserer med hverandre via tekst eller tale. – Den ene sirkelen er det du vil formidle, altså det innholdet du ønsker å meddele. Den andre sirkelen representerer det som blir oppfattet av mottakeren, og den tredje sirkelen representerer den meningen som språket tillater at utsagnet ditt kan bety. Det finnes jo grenser for hvilke meninger som kan ligge bak en setning som for eksempel ”Himmelen er blå”, forklarer hun.

De tre sirklene kan overlappe på forskjellige måter. – Du kan for eksempel si noe som er helt korrekt og som språklig sett kan uttrykkes på den måten du valgte, men du blir likevel oppfattet feil, fortsetter Fabricius-Hansen. – Eller du kan si noe på en ukorrekt måte og likevel bli oppfattet på en korrekt måte, og så videre. Det er egentlig bare her inne i midten, der alle tre sirklene overlapper, at vi finner den helt vellykkede språkbruken, forklarer hun. Der bruker nemlig avsenderen en uttrykksmåte som er i tråd med språkets regler, og mottakeren forstår nøyaktig det samme som ble ment. Det skjer kanskje sjeldnere enn du tror, tenk bare på forrige gang du kranglet med livsledsageren.
Bildetekst: Det norske folkeeventyret ”Goddag mann økseskaft” illustrerer hvordan det går når avsender og mottaker ikke har samme virkelighetsoppfatning.

Derom strides språkforskerne
Professor Cathrine Fabricius-Hansen og kolleger ved Senter for grunnforskning (CAS) skal bruke det neste året til å fordype seg i de tre sirklene, og formålet er blant annet å lete etter nye innsikter på et område hvor språkforskerne fortsatt strides. Forskerne er nemlig uenige om hvor mye av kommunikasjonen som blir fastlagt av den språklige formuleringen, og hvor mye som er mottakerens bidrag til en forståelse. De er også uenige om i hvor stor grad tanken blir styrt av språket.

– Det finnes ulike teoretiske retninger som legger mer vekt på det ene eller det andre. Vi håper på å bidra til en dypere forståelse. Fremgangsmåten er blant annet at vi skal studere og sammenligne naturlige tekster i en sammenheng, forklarer hun. Forståelsens mirakel Språkforskerne har utviklet sin egen terminologi som gjør at de kan kommunisere svært presist seg imellom og holde seg i den innerste sirkelen. Det samme har matematikerne gjort, og samfunnsforskerne, og bilmekanikerne, og så videre. Homogene grupper med felles bakgrunnskunnskap kan kommunisere på den måten. Men når matematikere eller bilmekanikere snakker til folk utenfor gruppen, er det ikke sikkert at de blir forstått like godt.

– Da må avsenderen tenke over hvem som skal motta budskapet, og mottakeren må tenke over hvem som har lagd formuleringene. Dette er ikke lett å få til, og vi kan aldri være helt sikre på at den vi henvender oss til virkelig oppfattet det vi sa, på den måten det var ment. Derfor har jeg alltid sett det som et ufattelig mirakel at vi forstår hverandre så godt som vi gjør! insisterer Fabricius-Hansen.

Resten av intervjuet kan leses i Senter for grunnforsknings nyhetsbrev Glimt:

Document



Hvis du skremmer søya, blir lammet engstelig

Nytt om forskning 2010 Posted on Thu, October 07, 2010 10:57:58

Hvis bonden snakker hardt til ei gravid søye, kan det føre til fysiske forandringer i det ufødte lammets hjerne. Forandringene fører til at lammet blir mer nervøst og får dårligere helse, og det fører igjen til at bonden tjener mindre penger.

– Vi har gjort en rekke forsøk med både sau og gris, og alle resultatene sier det samme: Hvis bonden steller pent med dyrene, er det bedre for både bonden og dyrene, oppsummerer Adroaldo J. Zanella. Han er professor i dyrevelferd ved Norges veterinærhøgskole (NVH) i Oslo og Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås, og leder et forskningsmiljø som har gjort seg internasjonalt bemerket.

Professor Zanella har forsket på dyrevelferd i mer enn 20 år i blant annet USA og Tyskland før han kom til Norge. Han har blant annet påvist at smågriser som blir tatt tidlig fra moren blir mer aggressive og får dårligere hukommelse, og det vakte så stor oppsikt at et tv-team fra medieselskapet National Geographic kom på besøk. – Funnet fikk meg til å lure på om også miljøpåvirkninger før fødselen kan påvirke avkommet, forteller han.

Svaret på det spørsmålet er ”ja”: Ett av de nyeste resultatene fra dyrevelferds-forskerne ved NVH og UMB viser at sauebønder bør være ekstra snille mot gravide søyer i alle fall de fem siste ukene av svangerskapet. Forskerne har nemlig påvist at morens stress under svangerskapet kan forårsake endringer i koblingene mellom nerveceller i avkommets hjerne.

Den snille og den bryske røkteren
– Vi utsatte to grupper av søyer for ulik behandling i ti minutter to ganger om dagen. Den ene gruppen fikk lov til å være gravide i et rolig miljø, hvor de ble behandlet pent av en røkter som snakket med myk stemme og unngikk øyekontakt. Den andre gruppen søyer ble behandlet av en røkter som snakket høyt og oppførte seg litt bryskt, men det var absolutt ikke snakk om mishandling, forteller forskeren Sophie Hild ved NVH. Forsøket ble gjennomført Høyland forsøksgard i Sandnes.

Da lammene ble født, viste det seg at søyene som gikk gravide i et snilt miljø fikk lam som var rolige og tillitsfulle overfor mennesker. Lammene fra den andre gruppen derimot, var gjennomgående mer engstelige. Fem lam fra hver gruppe ble avlivet noen uker etter fødselen, og forskeren Marjorie Coulon tok prøver av hjernen deres og undersøkte nevronene (nervecellene) i to viktige områder i hjernen: Hippocampus som har med læring og hukommelse å gjøre, og den fremre delen av hjernebarken som har med arbeidsminne og emosjonell oppførsel å gjøre. Resultatet var forbløffende: De engstelige og de trygge lammenes hjerner var blitt forskjellige. Coulon så klare endringer i noen strukturer som kalles dendrittiske spina, og som utgjør selve koblingspunktene mellom nevronene i hjernen.

Stemmer med Darwin
Den underliggende forklaringen på NVH-forskernes funn er antakelig at sauer er bærere av et gen for nervøsitet, og genet blir aktivert i lammet hvis den gravide søya føler seg truet. Dette illustrerer et viktig poeng i det nye fagområdet epigenetikk: De medfødte genene styrer mindre enn tidligere antatt, fordi miljøfaktorer kan føre til at gener blir slått ”av” eller ”på”.

– Det er i alle fall to mulige tolkninger av dette. Den ene tolkningen er at de nervøse lammene utvikler flere spina for å kompensere at signaloverføringen i synapsene mellom nevroner er blitt svekket. Den andre tolkningen er at dette er en tilpasning i den forstand at lam som vokser opp i et risikofylt miljø må reagere raskere på trusler, antyder Coulon. Mariana de Cavalho og Anne Schröer var også med i forskerteamet.

Adroaldo Zanella tilføyer at funnet stemmer fint med Darwins evolusjonsteori. Det er smart å være nervøs og skvetten i et utrygt miljø, for da unngår du flere farer og lever lenger og får flere barn. Men det er også smart å være tillitsfull i et trygt miljø, da vokser du fortere og blir feit og fin og får flere barn. Men det aller smarteste er å ha evnen til å være nervøs i et utrygt miljø og rolig i et trygt miljø.

Dyrevelferd lønner seg
Det er kjent fra andre forsøk at nervøse og lettskremte dyr vokser saktere og har dårligere helse, og det kan igjen ramme produktiviteten i fjøset og bondens økonomi. – Det viktigste argumentet for bedre dyrevelferd er av etisk art: Vi har en plikt til å stelle pent med dyrene våre. Men det er også slik at trygge dyr vokser fortere og er lettere å håndtere, og bedre dyrevelferd er den beste oppskriften på bedre produktivitet. Her er altså etikken og økonomien på samme side, sier Zanella.

Professor Zanella leder nå et stort forskningsprogram med finansiering fra EU. – Dyrevelferd er et tema som vekker sterke følelser, men det er ikke lett å vite hvordan et dyr har det. Vårt mål er å utvikle forskningsbaserte indikatorer på velferd hos dyr, forteller Zanella.


Bildet: Miljøpåvirkninger på den gravide søya kan påvirke hjernefunksjonen i lam som ikke er født ennå, forteller forskerne (f.v.) Adroaldo Zanella, Sophie Hild og Marjorie Coulon. (Foto: BR Media).

Underartikkel:
SLIK VIRKER HJERNEN

Hjernen hos sauer og andre pattedyr kan beskrives som en datamaskin med mange milliarder nevroner (nerveceller), som utveksler informasjon ved å sende elektriske signaler til hverandre. Hvert nevron minner om en busk med store grener som kalles dendritter, og hver dendritt kan ha flere enda mindre grener som ender i et kontaktpunkt med et annet nevron. Kontaktpunktet kalles en synapse, som igjen inneholder en rekke dendrittiske spina.

Marjorie Coulon brukte en spesiell teknikk som gjorde det mulig å telle antallet spina innenfor en avstand på 30 mikrometer i prøver fra de ti lammenes hjerner. Det viste seg at de engstelige lammene, de som var avkom etter en søye som hadde fått stell av en høyrøstet og bråkete røkter, hadde en høyere tetthet av spina.



Genfeil kan være årsak til halebiting

Nytt om forskning 2010 Posted on Thu, October 07, 2010 10:45:06

Halebiting hos griser har til nå vært et mysterium: Ingen vet hva som utløser den unormale adferden, og ingen vet hvordan man kan få en halebiter til å slutte med uvanen. Nå er forskere ved Norges veterinærhøgskole på sporet av en genetisk forklaring, som går ut på at halebiterne har unormale stressreaksjoner.

– Halebiting hos griser er et mindre problem i Norge enn i mange andre deler av verden, men også her er det slik at mange dyr får halen skadet eller bitt av. Dette er naturligvis smertefullt for dyret, i tillegg til at grisebøndene hvert år må avlive mange dyr på grunn av infeksjoner, forteller professor Adroaldo J. Zanella. Han er professor i dyrevelferd ved Norges veterinærhøgskole (NVH) og Universitetet for miljø- og biovitenskap og leder et forskningsmiljø som har gjort seg internasjonalt bemerket.

Forskerne har hatt store problemer med å studere halebiting, blant annet fordi fenomenet er uforutsigbart. En finsk undersøkelse viser at 11 prosent av grisene blir bitt i halen. Det finnes ikke nøyaktig statistikk fra Norge, men oppgaver fra slakteriene tyder på at skadefrekvensen i Norge er ca halvparten så stor som i Finland.

– Ingen har vært i stand til å utløse halebiting i en binge. Utbruddene begynner gjerne med at én gris biter de andre i halen, og dermed begynner også flere andre griser å bite. Halebiting kan oppstå nærmest over natten i en binge, mens nabobingen forblir helt normal, forteller Zanella.

Allierte seg med grisebønder
Forskerne ved NVH allierte seg med flere grisebønder innen rimelig avstand fra Oslo, for å bli i stand til å studere halebitingen nærmere. Bøndene hadde purker som enten var krysninger av landsvin og yorkshiresvin (LY), eller krysninger av LY-purker og en råne krysset av landsvin og duroc-svin. Begge deler er vanlige svinetyper i Norge.

Siden det er umulig å forutsi utbrudd av halebiting, gikk grisebøndene med på å ringe veterinærene når det oppstod en ”epidemi”. – Det er aldri slik at alle grisene i en binge blir halebitere. De fordeler seg isteden i tre grupper: Aggressive halebitere, passive ofre, og kontrollgriser som verken biter eller blir bitt, forteller NVH-forskeren Manja Zupan.

– Vi sørget deretter for at et utvalg av både halebitere, ofre og kontrollgriser først ble isolert hos bonden, og deretter ble de transportert inn til NVHs svinefjøs på Adamstuen i Oslo, forteller Zupan. Det ble tatt spyttprøver av grisene før, under og etter transporten, og spyttprøvene ble analysert for innholdet av ”stresshormonet” kortisol. Kortisol produseres i bynyrebarken og har en rekke fysiologiske effekter i reguleringen av både stoffskiftet, immunsystemet, hjertefunksjonen og kroppstilveksten. I tillegg ble det samlet inn 294 hårprøver som ble DNA-analysert.

Hva viste spyttprøvene?
Det viste seg blant annet at krysningene av landsvin og yorkshiresvin hadde generelt høyere kortisolnivåer enn den andre krysningen vi studerte. – Vi konstaterte at de halebitende grisene hadde gjennomsnittlig lavere kortisol-nivåer enn de andre, og de har altså en svakere stressrespons. Men det som overrasket oss, var at kortisolnivåene hos halebiterne var høyere før de ble isolert. Det tyder på at samvær med andre griser er mer stressende for disse grisene enn for normale griser, forklarer Zupan.

– Isolert sett skulle man tro at griser med lave nivåer av stresshormoner er mindre stressede og blir mindre aggressive, men forklaringen er en annen, tilføyer professor Zanella. Kortisolnivået skal helst være høyt om morgenen og lavere om ettermiddagen. Hvis kortisolnivået isteden er jevnt lavt tyder det på at grisen er inne i en slags depresjon. Det samme gjelder forresten for mennesker, tilføyer Zanella.

Halebiting er genetisk
Manja Zupan tolker DNA-analysene og de øvrige resultatene slik at halebitingen har et genetisk grunnlag. De grisene som blir halebitere har antakelig et gen som disponerer dem for unormale stressreaksjoner, og genet kan bli aktivert av miljøpåvirkninger. – I dag er vi veldig flinke til å vurdere dyrevelferd ved å måle skader og lesjoner og vekstrater og slikt, men dette forsøket bekrefter at vi også bør passe på dyrenes mentale helse. Hvis bonden har sauer eller griser med et gen som disponerer for angst eller stress, risikerer vi å dømme dyret til et ulykkelig liv selv om de materielle forholdene i fjøset eller bingen er helt i orden, antyder Zanella.

Forskerteamet bestod også av postdoktorstipendiaten Andrew Janczak, som arbeidet med prosjektplanlegging og innsamling av prøver. Veterinæren Carlos Ventura koordinerte innsamlingen av hårprøver som skulle DNA-analyseres, og veterinærstudenten Hanne Lind Johansen rekrutterte bøndene som skulle delta i prosjektet.


Bildetekst: Professor Adroaldo Zanella hilser på sunne og ustressede griser ved UMB.

Underartikkel:
GRISEN – MENNESKETS LIKESTE VENN

– Stress hos griser kan hjelpe oss til å forstå stress hos mennesker, sier Adroaldo Zanella.

Professor Adroaldo Zanella har tidligere ledet forskningsprosjekter som undersøkte blant annet stressresponser hos gravide kvinner i USA, og hos jamaicanske barn som hadde opplevd store traumer. Det finnes imidlertid klare etiske begrensninger for hva slags forskning man kan gjøre på mennesker, og Zanella er derfor opptatt av å bruke dyr som modeller for menneskene. Det har vært gjort mange stressforsøk med blant annet rotter og mus, men Zanella mener isteden at grisen er den suverent beste modellen.

– Grisen og mennesket likner hverandre både anatomisk og genetisk, og vi reagerer ganske likt på stress og andre følelsesmessige belastninger. Primatene likner riktignok menneskene enda mer, men også der støter vi på etiske problemstillinger som ikke er aktuelle når det gjelder grisen, mener han.

To unge kvinnelige forskere fra Zanellas forskergruppe ved NVH vakte stor interesse da 90 av verdens ledende stressforskere møttes til kongress i den tyske byen Leiden i august i år. Manja Zupan la frem nye funn om stress hos griser, mens Marjorie Coulon la frem resultater som viser at ”bryske” bønder risikerer å skremme gravide søyer på en slik måte at lammene blir mer engstelige.



Nevronene som gjenkjenner andres følelser

Nytt om forskning 2010 Posted on Fri, August 06, 2010 09:08:42

Hjernen er den mest komplekse strukturen som er kjent i hele universet. Den kan da også utrette helt fantastiske ting, som å analysere en liten ansiktsgrimase i løpet av en brøkdel av et sekund og forstå hvilken følelse som ligger bak den.

Den norditalienske byen Parma er mest kjent for Parma-skinken og parmesanosten. Men Parma har også gitt menneskeheten en av de store oppdagelsene innen nevrovitenskapen, da en forskergruppe ved byens universitet oppdaget det såkalte speilnevronsystemet tidlig på 1990-tallet. Speilnevronene er en spesialisert type nevroner (nerveceller) i hjernen hos mennesket og andre pattedyr, og hos mennesker er det påvist speilnevron-liknende aktiviteter i den motoriske delen av hjernebarken.

– Speilnevronene har gitt oss en helt ny forståelse av kommunikasjonen mellom mennesker. Teorien går ut på at speilnevronene ”speiler” andre menneskers handlinger og hjelper oss til å gjenkjenne følelsene som ligger bak dem, forteller nevrologen Are Brean. Han er overlege ved Nevrologisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold, medisinsk redaktør i Tidsskrift for norsk Lægeforening og leder i Norsk nevrologisk forening.

Hjernen kan beskrives som en datamaskin
Hvis man vil forstå hvordan speilnevronene virker, må man først gjennom et lite grunnkurs i hjernens konstruksjon og virkemåte. Den grunnleggende enheten i hjernen er nervecellene eller nevronene, som består av en cellekropp med cellekjerne og tynne fibrer (axoner) som ender i kontaktpunkter med andre nevroner. En gjennomsnittlig menneskehjerne inneholder ca 130 milliarder nevroner, og hvert nevron har kontakt med ca 20 000 andre nevroner.

Kontaktpunktene mellom nevroner kalles synapser, og nevronene bruker synapsene blant annet til å utveksle informasjon med hverandre. Mye tyder på at synapsene også kan langtidslagre informasjon, slik at alle synapsene til sammen kan sammenliknes med harddisken i en datamaskin. Informasjonsutvekslingen mellom nevronene skjer i form av svake elektriske signaler som kalles aksjonspotensialer. Disse signalene kan registreres ved hjelp av tynne og følsomme elektroder, og det var nettopp det som foregikk på et laboratorium i Parma en sommerdag på begynnelsen av 1990-tallet.

Det skjedde noe underlig i Parma
En gruppe forskere, under ledelse av professor Giacomo Rizzolatti, hadde satt tynne elektroder inn i hjernen på noen makak-aper. Forskerne var egentlig ute etter å kartlegge hvilke områder i hjernen som var aktive når apen utfører bevegelser, og derfor var elektrodene skjøvet forsiktig inn i det motoriske området i hjernebarken. En av elektrodene stod like ved en nervecelle som sendte et elektrisk signal hver gang apen strakk ut armen for å ta en matbit, og elektroden var koblet til en forsterker og videre til en høyttaler som det spraket i hver gang nervecellen ”fyrte” et elektrisk signal.

Men så skjedde det noe underlig. Det var en varm og solrik dag, og en av assistentene gikk ut for å kjøpe seg en iskrem. Da assistenten kom inn i laboratoriet igjen og førte isen opp til munnen, spraket det plutselig i høyttaleren. Det samme nevronet som fyrte i apehjernen når apen førte en godbit til munnen, fyrte også når laboratorieassistenten førte en iskrem til munnen!

– Det normale ville vært at et synsinntrykk forårsaket en elektrisk aktivitet i den primære synsbarken, som ikke har noe som helst med den motoriske delen å gjøre. Forskerne trodde derfor først at det var en slags feil de hadde observert, forteller Brean. Men dette var heldigvis en gruppe skikkelig nysgjerrige forskere, som bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Til slutt publiserte de en banebrytende artikkel i det nevrovitenskapelige forskningstidsskriftet ”Brain” i 1995. I denne artikkelen ble uttrykket ”mirror neurons” – speilnevroner – brukt offentlig for første gang. Senere forskning tyder på at det også finnes speilnevronsystemer som reagerer på lyd, og kanskje også for andre sanseorganer. Det visuelle systemet er imidlertid det kraftigste.

Min hjerne speiler din bevegelse
– All forskning som er blitt utført på temaet speilnevroner trekker i retning av den samme konklusjonen: Det finnes et speilnevron-system i den motoriske hjernebarken hos mennesker og andre pattedyr. Dette systemet består av spesialiserte nerveceller som reagerer når vi ser andre individer gjøre bevegelser vi kjenner igjen. Hvis du strekker ut armen din, og jeg ser bevegelsen, så begynner noen motoriske nevroner i min hjernebark å fyre. Det er faktisk de samme nevronene som fyrer i min motoriske hjernebark, som om jeg skulle ha strukket ut min egen arm! Med andre ord: Min hjerne speiler din bevegelse, forteller Brean.

– Det er lansert en fascinerende teori som sier at det er speilnevronene som setter oss i stand til å kommunisere sosialt. Når vi beveger oss ute blant andre mennesker, må vi hele tiden forholde oss til hva andre foretar seg. Vi må også kunne svare raskt og smidig på andres adferd. Denne kommunikasjonen er intet mindre enn en forutsetning for utviklingen av menneskelige samfunn, tilføyer han.

Slik virker speilnevronene, tror vi
Speilnevronene reagerer ikke bare på store bevegelser med armer og bein, men også på mindre og mer subtile bevegelser som for eksempel ansiktsuttrykk eller kroppsholdninger.

– Når jeg ser et ansiktsuttrykk hos deg, begynner de motoriske cellene som aktiverer det samme ansiktsuttrykket hos meg, å ”fyre” elektriske signaler. Jeg gjentar ikke ansiktsuttrykket ditt rent fysisk, men hjernen min kopierer de elektriske signalene som skapte ditt ansiktsuttrykk, forklarer Brean.

Kopieringen av mitt ansiktsuttrykk i Breans motoriske hjernebark er innledningen til en prosess som gjennomføres i løpet av mindre enn et tidels sekund, ifølge teorien. – De elektriske signalene fra mine speilnevroner blir sendt inn i kraftige nervefibrer som går helt ned til dypet av min hjerne, til det såkalte limbiske systemet som steller med følelser. Det neste som skjer, er at det limbiske systemet analyserer ansiktsuttrykket og gjenkjenner hvilken følelse som ville skapt det. Deretter stiger denne følelsen opp til min bevissthet, og jeg opplever en gjenspeiling av den følelsen som skapte ditt ansiktsuttrykk! forteller Brean.

Speilnevroner gir empati
Denne prosessen forutsetter at både sender og mottaker er noenlunde sosialt kompetente individer med det vi i dagligtalen kaller ”sosiale antenner” eller empati. Men ikke alle mennesker er like flinke til å bruke speilnevronene, og hos noen har kanskje den motoriske hjernebarken en skade som gjør at nevronene fungerer dårlig. Det er lansert en teori som sier at dårlig utviklede speilnevron-systemer ligger til grunn for blant annet Aspergers syndrom, en form for autisme hvor de rammede har problemer med å fungere sosialt. Asperger-pasientene kan være like intelligente og verbale som andre mennesker, men de mangler tilsynelatende den automatiske sosiale kompetansen som folk flest bruker til å manøvrere med. Derfor må mange av dem hele tiden tenke bevisst over hvordan de skal oppføre seg i sosiale sammenhenger, og dette blir de veldig slitne av, antyder Brean.

Forklarer ukeblad-mytene

– Kan det tenkes at det også finnes mennesker med uvanlig godt utviklede speilnevronsystemer?

– Ja, mennesker har ulike evner og talenter. La oss for eksempel si at jeg har et uvanlig velutviklet visuelt speilnevronsystem. Det kan bety at jeg er kjempegod til å gjenkjenne kroppsspråk, følelser, stemninger og bevegelsesmønstre hos andre mennesker. Da kan jeg for eksempel ”se” hvor et menneske har vondt bare ved å se på vedkommende. En sånn evne vil være gull verdt for terapeuter, enten de kaller seg leger eller alternative helbredere, svarer Brean.
– Evnen vil for eksempel kunne danne grunnlaget for historier av typen ”Ingen hadde skjønt hva som feilte meg, men denne behandleren så hva som var i veien til og med før jeg hadde åpnet munnen”. I ukebladene kan dette bli fremstilt som en magisk diagnostisering, mens det i virkeligheten handler om speilnevroner. Hvis en skolemedisiner eller en alternativ behandler driver med dette i årevis, så blir vedkommende kanskje flinkere og flinkere for hvert år som går, tilføyer han.

– På den annen side: Det kan tenkes at vi nå er i ferd med å trekke speilnevronenes rolle for langt! Det har man en tendens til å gjøre med nesten alle nye og store vitenskapelige oppdagelser. Kanskje vi er for optimistiske når det gjelder troen på hva speilnevronene kan forklare. Vi kan ikke vite sikkert i dag hva vi sitter igjen med av harde fakta om ti-tjue år når det gjelder speilnevroner, presiserer Brean.

Speilnevroner i kunsten
Det fremgår av det ovenstående at speilnevronsystemene driver med en avansert form for bildeanalyse, i den forstand at de sammenlikner ansiktsuttrykk eller ”avbildninger” av følelser, med bilder av reelle følelser som er arkivert i hjernens limbiske system. Den innsikten har bildekunstnere brukt aktivt i hundrevis av år, forteller Brean.

– Hvis du ser på de gamle renessansemesterne: Hva var det egentlig de malte? Jo, de malte mennesker i glede, mennesker i sorg, mennesker med håp, og så videre. De malte mennesker i positurer og med ansiktsuttrykk som aktiverer tilskuernes speilnevroner, på en slik måte at tilskueren fylles av den samme følelsen som maleriet forsøker å skildre. Dette er sannsynligvis mye av bakgrunnen for den opplevelsen vi får av å se figurativ kunst som avbilder menneskelige følelser. Man kan la seg imponere av at bildekunstnere for 400 år siden gjorde bruk av et fenomen som ble oppdaget så sent som i 1990, konkluderer Are Brean.

En versjon av denne artikkelen ble publisert i A-magasinet 6. august 2010.
Speilnevroner for 400 år siden: Renessansemaleren Nicolas Poussins ”Lamentation sur le corps de Christ” viser fire mennesker og to engler med ulike motoriske uttrykk for sorg, og en tilskuer kan fylles med sorg av å se bildet.



Holdningene til trafikksikkerhet er blitt bedre

Nytt om forskning 2010 Posted on Wed, May 05, 2010 19:05:18

Den norske befolkningens holdninger til trafikksikkerhet er blitt bedre siden 2000. Dette tyder på at de offentlige holdningskampanjene og andre tiltak faktisk har virket.

Trafikksikkerhetsforskeren Torbjørn Rundmo har ledet forskningsprosjekter som undersøkte befolkningens holdninger til trafikksikkerhet i både 2000 og 2008, og befolkningens oppfatninger av risiko i transportsektoren i 2004 og 2008. – Resultatene viser at holdningene til trafikksikkerhet er blitt bedre siden 2000. Det er ikke snakk om dramatiske endringer, men det er blitt mindre aksept for å ta sjanser i trafikken, for å bryte trafikkregler, kjøre med promille eller uten sikkerhetsbelte, og så videre. Dette kan tyde på at holdningskampanjer og opplæringstiltak for å påvirke trafikkadferden har hatt en effekt, sier professor Rundmo. Han stiller seg dermed kritisk til tidligere forskning som har konkludert med at holdningskampanjer og opplæring har liten eller ingen effekt.Hele intervjuet med Rundmo, samt intervjuer med mange andre transportsikkerhetsforskere, kan leses i den populærvitenskapelige sluttrapporten “Kunnskap gir bedre transportsikkerhet” fra forskningsprogrammet RISIT (se pdf).



The brain uses different wavelenghts to separate experiences

Nytt om forskning 2010 Posted on Wed, May 05, 2010 11:39:19

How does the brain distinguish between different experiences, like old memories and new sensations, when several types of signals are hurtling through the brain simultaneously? The answer is that the brain works a bit like a radio: Different types of signals are separated via different frequencies and wavelengths.

BR Media has written the articles in “Annual Report 2009” from the Kavli Institute for Systems Neuroscience and Centre for the Biology of Memory (KI-CBM). The report contains interviews with, among others, the postdoctor Laura Colgin.

All brain cells produce electrical signals that convey information to other brain cells. When a large number of brain cells work together in a network that sends electrical signals at the same time, brain waves are the result. Gamma waves, which are seen throughout the cortex, are a good example of these waves. Brain researchers have long wondered why the brain has several types of gamma waves with different wavelengths and frequencies. In November 2009, Laura Colgin and colleagues from KI/CBM published their sensational findings in an article in the journal Nature.

“The brain uses lower frequency gamma waves when it calls up memories of past experiences. But if the brain wants to address what is happening here and now, such as sensory input about where you are and what you are experiencing, it uses gamma waves with higher frequencies. The different frequencies make it possible to distinguish between different types of information, for example, between memories and the news, even if the brain is working with them simultaneously,” explains Laura Colgin, who was first author of the Nature article.

See also the attached PDF, with the complete Annual Report 2009 from the KI/CBM.